søndag 13. november 2011

Homo Zappiens


Nå har jeg brukt nok en nydelig novembersøndag til litteraturlesing. Denne gangen var det Veen & Vrakkings kapittel om Homo Zappiens fra 2006 som fanget min interesse. De skriver bl.a om sammenhengen mellom sosioøkonomiske endringer og utviklingen av digital teknologi, og hvordan dette henger sammen med globalisering. 

Deres definisjon av Homo Zappiens er digitale innfødte, de som er født etter slutten av 1980-tallet, ‘net generation’, ‘digikids’, ‘the instant generation’, ‘the cyber generation’. Tre duppedingser har vært avgjørende i denne utviklingen; fjernkontrollen til TV, datamusen og mobiltelefonen. Denne generasjonen er også såkalt 'multitaskere' og de gjør ikke ting i linjær rekkefølge. 

En interessant sammenligning var at Homo Zappiens-generasjonen har det samme forholdet til digitale hjelpemidler som tidligere generasjoners forhold til elektrisitet.Med det så ser jeg for meg noe som man etter hvert ikke anser som en spesiell ting, det bare er der og gjør hverdagen grei og ganske bekvem. Men om man fjerner elektrisitet eller digitale hjelpemidler, -da blir man hjelpesløs, da!

Vi som er i utdanningsbransjen har litt å lære av spillkreatørenes grep. Det som gjør barn og unge utholdende og motivert ifht å spille dataspill er tre ting, -det å være aktiv, det å ha kontrollen, og det å være 'immersed', altså 'bade' i spillverdenen, leve seg så inn i det at de "er" en del av denne verdenen. Her kjenner jeg igjen bl.a Dewey med sine prinsipper om aktiviseringspedagogikk

Veen & Vrakking skriver også om 'inverse education', altså det at barn lærer sine foreldre hvordan de skal operere og forholde seg, f.eks til hvordan de skal bruke mobiltelefonen. 

Helt til slutt vil jeg sitere den setningen jeg syns er mest tankevekkende i hele artikkelen: “Should we listen and start thinking differently about the necessity of a standardized curriculum for all?”, s50 i Homo Zappiens, Growing up in a digital age, s183 i vårt kompendium til modul 7. Er vi i skoleverket moden for denne tanken? Jeg får noen assosiasjoner til Telhaugs uttrykk om skolen som motkultur., selv om jeg ikke tror Telhaug tenkte digitale hjelpemidler da han lanserte uttrykket i 1987. Jeg tror også det vil være en kamp mot vindmøllene å satse på å være motkultur til den digitale revolusjonen. Men jeg tror mange i skoleverket er litt tilbakelent i forhold til å ta inn over seg denne revolusjonen. Og jeg mener det er en skoleleders ansvar å sørge for å få sine medarbeidere litt mer framoverlent, både når det gjelder digitale hjelpemidler og når det gjelder å anerkjenne dagens unges erfaringsbakgrunn og faktiske kompetanse. Vi har store utfordringer foran oss.

Veen, W and Vrakking, B (2006) Homo Zappiens, Growing up in a Digital Age. Meeting Homo Zappiens.

6 kommentarer:

  1. Her er du jo, Ann Oline. Jeg ble forleden ganske så bekymret for deg. Har fulgt deg på følgende blogg: http://ann-oline.blogspot.com/. Der har det vært sørgelig stille, og intet at kommentere. Hadde det ikke vært for at jeg måtte legge meg, ville jeg ha lest dine refleksjoner på denne riktige bloggen, og kommentert deg. Det må desverre vente. I mellomtiden kunne du kanskje slette den andre bloggen? Geir-Bj.

    SvarSlett
  2. Inverse education er en tanke vi både må ta innover oss, og ta i bruk på skolen. Jeg har akkurat kommentert Franks blogg, som også stiller seg spørsmålene:
    1. Anerkjenner vi elevene som likeverdige medlemmer av skolesamfunnet når vi ikke tar i bruk IKT i undervisningen?
    2. Ser vi på elevenes digitale kunnskap som en ressurs for skolen?
    3. Er skolen en bremsekloss i utviklingen Jeg mener vi må se viktigheten av å lære sammen og av hverandre. Rollebytte kalte jeg det Veen og Vrakking kaller Inverse education. Se forøvrg Frank's blogg "Kan men vil ikke" med kommentarer. Artig å oppleve at vi leser ulik litteratur,men kan likevel anvende den i drøftinger om like emner. Interessant! Lykke til videre:)

    SvarSlett
  3. Det Veen og Vrakking kaller "inverse education" og Kristin kaller "rollebytter" omtaler Rune Krumsvik som en endring fra det postfigurative til det prefigurative, han viser til Margaret Mead som allerede i 1970 skrev om dette. (Krumsvik 2007, s, 265) En dreining fra at de unge lærer fra de eldre, til at de eldre lærer fra de yngre må vi våge i skolen, spesielt på IKT området. Jeg tror heller ikke at det vil "gjøre skade" å ta det innover seg som en mer generell holdning.

    SvarSlett
  4. Du peker på elektrisitet og sier «det bare er der og gjør hverdagen grei og ganske bekvem. Men om man fjerner elektrisitet eller digitale hjelpemidler, -da blir man hjelpesløs, da!» og nå som "digi-kidsa" eller "Homo Zappiens" har nådd en alder av rundt 30år, og lever i en verden med syv milliarder mennesker, kan det være skremmende å se for seg hva som ville skje med verden om vi fjernet netttilgangen noen døgn. Ja, ja, bare en tanke..
    Du sier at "Vi som er i utdanningsbransjen har litt å lære av spillkreatørenes grep». Slik jeg ser det finnes det snev av de tre nevnte faktorene som ingredienser i skolen, med f.eks verkstedpedagogikk, rollespill og drama i undervisningen og i mange av de mer muntlige og praktiske fagene. Fag som i følge elevene på min skole er de best likte. Kanskje kan det bidra til læreres forståelse for at digitale hjelpemidler kan være nyttige også ved innlæring av gangetabell, kommaregler, gloser m.m. og som motivasjon til bruk av bruk av digitale hjelpemidler. Jeg er helt på linje med deg i at vi kan lære mye av spillskaperene i forhold til å viktiggjøre ferdigheter og å motivere unger. Jeg er også, som Berit påpeker opptatt av at vi skal våge «en dreining fra at de unge lærer fra de eldre, til at de eldre lærer fra de yngre spesielt på IKT området». Og som Berit sier tror ikke jeg heller at det vil "gjøre skade" å ta det innover seg som en mer generell holdning» og at dette er et skolelederansvar. Som du oppsummerer «Vi har store utfordringer foran oss».

    SvarSlett
  5. Joda. vi har store utfordringer foran oss.Mange av dem er morsomme utfordringer. De gir oss (lærere og elever!!!) nye mulighter til utfoldelse og uttrykk. Kanskje skulle vi våge å ta elevene mer med på råd, utfordre deres kompetanse positivt og konstruktivt, åpne for at vi alle er lærende, uansett formell posisjon. Det er ikke farlig. Sitter her med en følelse av at kanskje er "ein ny dag i emning".

    SvarSlett
  6. Du skriver om generasjonen som vi litt eldre, huff, ikke har klart å følge utviklingen til. Jeg har møtt mange som kritiserer deres bruk av ulike medier heller enn å forstå dem. Dette er generasjonen som ser på tv-programmer med flere informasjonskilder samtidig; Programleder i lite skjermbilde med rulletekst under og infotekstblokker vertikalt ned den ene siden. Dette følger de med samtidig som de gjør lekser og chatter på MSN og facebook. Vi "digitale innvandrere" klarer ikke å følge dette. Heldigvis forsøker vi å forstå, og ikke bare kritisere.
    Når det gjelder unges bruk av dataspill har Hoff og Halvorsen (2011) skrevet artikkelen "Mye står på spill. Kan man lære noe av dataspill" (I kompendiet). Her skriver de om motivasjon i spillsituasjonen. Spillene er konstruert etter "oppnåelsesprinsippet". Utfordringene er tilpasset spillernes ferdighetsnivå gjennom at de stadig når høyere nivå og utfordringer i spillet. De skriver også noe om den umiddelbare tilbakemeldingen spillerne får gjennom spill. Her har nok skolen noe å lære. Å få resultater fra en prøve en uke etter gjennomføring kan for elevene synes meningsløst.

    SvarSlett