Har med stor interesse lest Qvortrup og om det hyperkomplekse samfunn. Der var det mye å fordype seg i. Jeg syntes det var meget interessant å lese det han skriver om kompleksitetsreduserende strategier, der han også hadde lånt et meget betegnende uttrykk - Hverdagens sentrifuge- for å beskrive følelsen mange har over sin egen situasjon (uttrykket er tittelen på en bok av Johannes Andersen). Hans svar på å redusere kompleksiteten på et område er å øke kompleksiteten på et annet, paradoksalt nok.
Qvortrup sier også at fleksibilitet er det nye fy-ord. Omverdenskompleksiteten møtes med økt indrekompleksitet. Det umiddelbare og spontane svar på kompleksitetsøkningen er at tempoet og omstillingsviljen som individuell strategi settes ned. Som samfunnsstrategi er det helt utilstrekkelige. De intellektuelle og teknokratene forlanger framskritt og hastighetsøkning i motsetning til folkelige krefter som taler om ansvarlighet, selvforglemmelse og det gode liv. Selv om skurken er de intellektuelle, så er den egentlige årsak det moderne samfunns individualisme. Den logiske konsekvens er at ondets rot må finnes i det moderne samfunnets frigjøring fra fellesskapets og religionens nødvendighet. Borgerlige individuelle rettigheter må kastes på historiens losseplass til fordel for plikten over for fellesskapet (fin formulering av Qvortrup!).
Dette er store ord! Først så har jeg latt meg imponere over at noen kan tenke disse tankene, foreta en slik analyse av vår verden, og jeg føler jo at han "fær framme sainnhetn", for å si det på Orkdalsk. Men etter hvert så syns jeg det blir litt for stort, jeg klarer ikke helt å fordøye dette. Er det virkelig sånn det er? Kanskje kan det være sånn i noen sammenhenger, hos noen. Men betyr det at denne samfunnsbeskrivelsen er betegnende for min hverdag?
Dette krever litt tid, tror jeg, her må det fordøyes.
Litteratur: Kompendium til Modul 7, Master i skoleledelse generelt, og spesielt
Qvortrup, L (2001), Informationssamfundet: Det hyperkomplekse samfund
