søndag 16. oktober 2011

Litteraturlesing og fordøyelsesproblemer....

Har med stor interesse lest Qvortrup og om det hyperkomplekse samfunn. Der var det mye å fordype seg i. Jeg syntes det var meget interessant å lese det han skriver om kompleksitetsreduserende strategier, der han også hadde lånt et meget betegnende uttrykk - Hverdagens sentrifuge- for å beskrive følelsen mange har over sin egen situasjon (uttrykket er tittelen på en bok av Johannes Andersen).  Hans svar på å redusere kompleksiteten på et område er å øke kompleksiteten på et annet, paradoksalt nok.

Qvortrup sier også at fleksibilitet er det nye fy-ord. Omverdenskompleksiteten møtes med økt indrekompleksitet. Det umiddelbare og spontane svar på kompleksitetsøkningen er at tempoet og omstillingsviljen som individuell strategi settes ned. Som samfunnsstrategi er det helt utilstrekkelige. De intellektuelle og teknokratene forlanger framskritt og hastighetsøkning i motsetning til folkelige krefter som taler om ansvarlighet, selvforglemmelse og det gode liv. Selv om skurken er de intellektuelle, så er den egentlige årsak det moderne samfunns individualisme. Den logiske konsekvens er at ondets rot må finnes i det moderne samfunnets frigjøring fra fellesskapets og religionens nødvendighet. Borgerlige individuelle rettigheter må kastes på historiens losseplass til fordel for plikten over for fellesskapet (fin formulering av Qvortrup!).

Dette er store ord! Først så har jeg latt meg imponere over at noen kan tenke disse tankene, foreta en slik analyse av vår verden, og jeg føler jo at han "fær framme sainnhetn", for å si det på Orkdalsk. Men etter hvert så syns jeg det blir litt for stort, jeg klarer ikke helt å fordøye dette. Er det virkelig sånn det er? Kanskje kan det være sånn i noen sammenhenger, hos noen. Men betyr det at denne samfunnsbeskrivelsen er betegnende for min hverdag? 

Dette krever litt tid, tror jeg, her må det fordøyes.  

Litteratur: Kompendium til Modul 7, Master i skoleledelse generelt, og spesielt
Qvortrup, L (2001), Informationssamfundet: Det hyperkomplekse samfund
 

5 kommentarer:

  1. Hei Ann Oline!
    Jeg kan godt forstå at Quortrup kan gi fordøyelsesbesvær. Han studerer vår verden med lupe, og forstørrer enkelte trekk på en slik måte at det kan være vanskelig å kjenne seg igjen iblant, akkurat som hos Obsfelder: "Her er så underlig, har jeg kommet på feil klode". Det kan jo også tenkes at han "tar feil", eller at hans beskrivelser ikke er dekkende for "virkeligheten" slik vi opplever den? Prøv å tenke hans teoretisering inn mot din egen verden, litt bitvis. Hva betyr det for eksempel når han på side 87 i artikkelen (ikke i kompendiet) sier: "Nej, på forunderlig vis er Internettet både et svar på og en forstærkning af komleksitetsproblemet." Internettet gir oss på den ene siden tilgang til all verdens informasjon og svarer dermed på kompleksitets utfordringen som ligger i all informasjon som finnes. På den andre siden gir det oss mange tilknytningsmuligheter, "forstyrrer" elevene i timene, stykker opp arbeidsdagene våre, gjør det vanskelig å sortere skitt og kanel osv osv

    SvarSlett
  2. Fasinerende litteratur. Jeg lar meg også imponere og forundre/forføre av det han skriver.

    Du trekker frem "Det umiddelbare og spontane svar på kompleksitetsøkningen er at tempoet og omstillingsviljen som individuell strategi settes ned" og derunder at individet setter ned tempoet og flytter på landet. Kanskje er det det som skjer med noen lærere i skolen når kompleksiteten øker? Når den digitale teknologien gjør sitt inntog og læreplaner blir mer komplekse? Litt lengre ut i teksten snakker han om den "bureaukratiske- strategi", der økt ytre kompleksitet fører til økt indre kompleksitet og mer byrokratiske institusjoner. Som skoler, der læreplaner forsøker å møte det stadig mer komplekse samfunnet og "reglene" blir flere samtidig som kravene til dokumentasjon øker. Kanskje er det et "høna og egget-" dilemma?
    Kanskje betrakter jeg dette helt galt, men uannsett har det gitt meg en slags påmindelse om viktigheten av å møte elever, foreldre og kollegier med respekt og ydmykhet.

    "kommunikation er ikke noe man "gør", det er noe man iagttager".

    SvarSlett
  3. Jeg ble som dere fasinert av Qvortrup. Liker godt hans beskrivelse av den historiske utviklinga, fra det deocentriske til det antroposentriske samfunn og til dagens polycentriske, det hyperkomplekse. Jeg føler det nærmest på kroppen når han skriver om ”kampen mod og hyldesten av kompleksitet”, (Qvortrup, 2001, s. 78) føler jeg som leder i skolen lever i begge disse virkelighetene. En del ansatte forventer at skolen skal være en motkultur, mens rådmannen forventer utvikling. (Kanskje satt litt på spissen) Så er det slik da, at det er dette spenningsfeltet det er spennende og utviklende å være.

    Etter at tidsbruksutvalget la fram sin innstilling, (St.meld. 19 Tid til læring -oppfølging av Tidsbruksutvalgets rapport, 2009-2010) og ikke minst i valgkampen 2011, har det vært mye snakk om ”tidstyver” og økt byråkratisering av lærerjobben. Da jeg leste Qvortrup slo det meg at kanskje likeså mye som flere oppgaver, handler den økende arbeidsbelastningen blant lærerne om økt kompleksitet. Jeg synes han beskriver det godt: ”Medarbejderne får større ansvar og skal arbejde helhedsorientert, men de skal samtidig forholde seg til en uhyre mængde skiftende informationer, og skal gennemløbe utallige omstillingsprocesser for at følge med i de løbende farandringer af deres arbejdsområde. ” (Qvortrup, 2001, s. 90)

    SvarSlett
  4. “Det umiddelbare og spontane svar på kompleksitetsøkningen er at tempoet og omstillingsviljen som individuell strategi settes ned.” I likhet med Nils Petter fattet jeg interesse for denne setningen. Er det slik at lærerens svar på kompleksiteten er en fullstendig lammelse, eller i beste fall en rådvillhet omkring kompleksitetens konsekvenser for dem?
    Er det i så måte en leders ansvar å bidra til at kompleksiteten blir satt mere i system? Ja, hvis vi med det mener å fokusere på tiltak hvor man klarer å bidra til at kompleksiteten forenkles gjennom en rød tråd i utviklingsarbeidet. Kanskje vi kan bidra til å bygge stammen til treet for å lette oversikten. Så får læreren bygge på med kunnskapsgreiner etter hvert som bildet blir klarere..

    SvarSlett
  5. Jeg har nettopp nå brynt meg på Qvortrups artikkel. Du verden, dette var noe å fordøye. Han har åpenbart noen gode poenger. Jeg ser en klar parallell til det australierne kaller 'Rip curl'. Det er de bølgene som lager farlige undervannsstrømmer som drar surfere til havs. Svømmer du mot vil du bruke alle kreftene uten å nå land. Svømmer du med vil du havne langt til havs. Se sette i forhold til individets evne til å håndtere et stadig mer kompleks samfunn og komplekse arbeidsoppgaver, jfr. IKT. Jeg ser mange som bruker kreftene på å svømme mot land. Løsningen i en 'Rip curl' er å svømme på tvers til du er ute av strømmen. Det handler om å ta et metaperspektiv. Hvordan håndterer jeg disse nye utfordringene? Jeg ser videre en parallell til det Qvortrup skriver om dannelse. (Qvortrup, s. 91). Han hevniser til Gunthers 'transjunktional dannelse'. 'Det vil si en dannelse hvis grundideal er evnen til at 'gå på tvers' av de mange koder og 'frames'. 'Denne evne til gensidig iakttagelse, til iakttagelse af iakttagelser, herunder til refleksion og begrunnelse af egne iakttagelser, er for mig det, der kendetegner vor tids dannende individ'.

    SvarSlett