Verdsettende ledelse

Utgangspunktet for dette innlegget er Siw Skrøvset og Tom Tillers bok "Verdsettende ledelse", gitt ut i 2011. Jeg har lest den i forlengelsen av ei annen bok av Skrøvset, "Skolevandring -et nytt verktøy for ledelse og læring" 

Helt i starten får vi referert Thony Ghayes (2008) prinsipper for verdsettende ledelse:

 ·       Verdsetting er noe annet enn evaluering

·       Skap energi ved å se muligheter, ikke kun reparer det problematiske

·       Vis fram det nye, det bedre og det mulige på en måte som gir energi og løft, og som får andre med

·       Skap en allianse av verdier og styrker ved å hjelpe til med å gjøre folks svakheter mindre tappende

·       Forstørr alt som er bra i og hos mennesker

·       Gi næring til organisasjonens positive kjerne og kommuniser det til alle

·       Støtt positive samtaler

·       Styrk hver enkelts kunnskap, ferdigheter og visjon

·       Sett individer og team i stand til å respondere på ulikhet på en positiv måte

Å lede verdsettende kan sies å være å lede ut fra et empowermentperspektiv. Bengt Starrin, en svensk emosjonssosiolog og Godfotens far, Nils Arne Eggen er teoretikere nevnt i denne sammenhengen. Begge bygger på teori som tar utgangspunkt i de sterke sidene, i motsetting til det som (tidligere?) har vær spesialpedagogikkens fokus, -det som ikke fungerer. 

Vi får høre både om Det didaktiske møtet (Tiller 1993), Den halvdøde musas pedagogikk og 

Stjerneøyeblikk som verdifanger.Videre snakkes det både om skam og stolthet, og Gaggen (gag = gjør andre god). De tre store E-er: Empati Empowerment Emosjoner er også viktige stikkord i boka. 

Kolbjørn Falkeid, en norsk dikter, sier at det er alltid nødvendig å seile. Metaforen er fin å bruke også på lederskap i norsk skole. Som leder må du alltid være villig til å kaste loss og sette kursen mot nye horisonter. I vårt samfunn som endrer seg raskere enn noen gang (jfr det hyperkomplekse samfunn), kan lange havnebesøk få dramatiske konsekvenser.

Videre framheves relasjonsbygging i denne sammenhengen, også. Det gode læringstorget, de små, uformelle dialogrommene. De viktige femminuttene før dagens dont, de små kaffemøtene, og de mange uformelle rommene."Den femte provinsen” brukes som et uttrykk for arenaer der man kan lufte erfaringer, opplevelser, hendelser og løfte diskusjonene fram. Hver skole bør overveie å bygge eller forsterke sine læringsrom i form av pedagogiske femteprovinser.

Skolevandring har fått et eget kapittel i boka.  Der handler det om indre driv, ytre press og ”En passelig forstyrrelse” (Moos 2003). Rektor motiverer og utfordrer lærerne, lar dem utvikle seg i sin nærmeste utviklingssone (Vygotsky 1978), formidler mellom team, setter vandringen inn i skolens planer. Skoleledere som vil drive med skolevandring trenger kompetanse til å skape tillit, gi positive tilbakemeldinger og stille konstruktive spørsmål, og mot til å håndtere de emosjonene som sannsynligvis vil komme.

Avslutningsvis i boka stilles det spørsmål om verdsettende ledelser er bare en ny døgnflue, noe forfatterne konkluderer med at det ikke er. Det poengteres også at vi må skille mellom næringsliv og læringsliv –forskjell på å jobbe med mennesker kontra ting/penger! 

Verdsettende ledelse blir verdsatt av ledernes ansatte og medarbeidere.

Når verdsettingen øker i organisasjonen, øker friskheten, gleden og optimismen.

Verdsetting stimulerer kreativitet og innovasjon.

Verdsettende skoleledelse er nøkkelen til den gode læring og utvikling for både små og store.

Verdsetting er det redskap ledere må bruke for å hindre at mennesker ikke bøyes så sterkt til jorden at de ikke klarer å reise seg igjen, verken i jobbsammenheng eller privat. 

Med andre ord, absolutt en bok å anbefale for skoleledere som er opptatt av relasjoner til folkene de har rundt seg. 

Skrøvset, S & Tiller, T (2011), Verdsettende ledelse, Høyskoleforlaget

Skrøvset, S (2008),  Skolevandring -et nytt verktøy for ledelse og læring, Eureka forlag

Stemningsrapport fra Fannremsmoen

Så er det på'an igjen.... Forberedelser til oppgaveskriving er igang. Det betyr, som vanlig, sjekke at man har alle bøker og notater man trenger. For min del betyr det også at jeg trenger notatene på trykk, paradoksalt nok, i denne digitale sammenhengen! Notatene må repeteres, og det jeg leste tidlig i modulen får en annen betydning og setter igang nye tankeprosesser nå, etter at all pensumlitteraturen er lest. Jeg ser andre sammenhenger nå, enn jeg gjorde i medio september. 

Neste skritt blir å finne fram oppgaveteksten, det betyr inn på It's Learning og finne "Noen råd til bloggerne". Dernest blir det å sette seg ned og lage en disposisjon for det man vil vektlegge. Uante mengder kaffe går med, takk og lov for Nespresso!

Hit har jeg kommet. Fram til nå har det gått med en del ettermiddags- og helgetimer, fra nå av og fram til ferdig produkt vil en betydelig større del av døgnet gå med. Sofasliting blir en nødvendighet, og sosial liv kan bare glemmes. Det hele toppes med en studiedag inn mot helga, forhåpentligvis med et akseptabelt refleksjonsnotat som resultat.
 
Og så, for å si det med uttrykket til ei jeg beundret i sin tid: "Hvis løkka e go, å Gud vil...." så blir det en dag eller to fri fra studiene, før vi igjen treffes på Dragvoll førstkommende mandag. Lykke til, alle dere andre, også. Felles skjebne, felles trøst :)

Homo Zappiens

Nå har jeg brukt nok en nydelig novembersøndag til litteraturlesing. Denne gangen var det Veen & Vrakkings kapittel om Homo Zappiens fra 2006 som fanget min interesse. De skriver bl.a om sammenhengen mellom sosioøkonomiske endringer og utviklingen av digital teknologi, og hvordan dette henger sammen med globalisering. 

Deres definisjon av Homo Zappiens er digitale innfødte, de som er født etter slutten av 1980-tallet, ‘net generation’, ‘digikids’, ‘the instant generation’, ‘the cyber generation’. Tre duppedingser har vært avgjørende i denne utviklingen; fjernkontrollen til TV, datamusen og mobiltelefonen. Denne generasjonen er også såkalt 'multitaskere' og de gjør ikke ting i linjær rekkefølge. 

En interessant sammenligning var at Homo Zappiens-generasjonen har det samme forholdet til digitale hjelpemidler som tidligere generasjoners forhold til elektrisitet.Med det så ser jeg for meg noe som man etter hvert ikke anser som en spesiell ting, det bare er der og gjør hverdagen grei og ganske bekvem. Men om man fjerner elektrisitet eller digitale hjelpemidler, -da blir man hjelpesløs, da!

Vi som er i utdanningsbransjen har litt å lære av spillkreatørenes grep. Det som gjør barn og unge utholdende og motivert ifht å spille dataspill er tre ting, -det å være aktiv, det å ha kontrollen, og det å være 'immersed', altså 'bade' i spillverdenen, leve seg så inn i det at de "er" en del av denne verdenen. Her kjenner jeg igjen bl.a Dewey med sine prinsipper om aktiviseringspedagogikk. 

Veen & Vrakking skriver også om 'inverse education', altså det at barn lærer sine foreldre hvordan de skal operere og forholde seg, f.eks til hvordan de skal bruke mobiltelefonen. 

Helt til slutt vil jeg sitere den setningen jeg syns er mest tankevekkende i hele artikkelen: “Should we listen and start thinking differently about the necessity of a standardized curriculum for all?”, s50 i Homo Zappiens, Growing up in a digital age, s183 i vårt kompendium til modul 7. Er vi i skoleverket moden for denne tanken? Jeg får noen assosiasjoner til Telhaugs uttrykk om skolen som motkultur., selv om jeg ikke tror Telhaug tenkte digitale hjelpemidler da han lanserte uttrykket i 1987. Jeg tror også det vil være en kamp mot vindmøllene å satse på å være motkultur til den digitale revolusjonen. Men jeg tror mange i skoleverket er litt tilbakelent i forhold til å ta inn over seg denne revolusjonen. Og jeg mener det er en skoleleders ansvar å sørge for å få sine medarbeidere litt mer framoverlent, både når det gjelder digitale hjelpemidler og når det gjelder å anerkjenne dagens unges erfaringsbakgrunn og faktiske kompetanse. Vi har store utfordringer foran oss.

Veen, W and Vrakking, B (2006) Homo Zappiens, Growing up in a Digital Age. Meeting Homo Zappiens.

LP-modellen

For tiden driver jeg og oppdaterer meg på LP-modellen, der LP som dere sikkert vet er en forkortelse for Læringsmiljø og Pedagogisk analyse. Jeg følger en blogg på dette. Der dukket det opp et innlegg om bruk av Facebook og andre sosiale medier i skoletimer, og hva læreren som ikke var helt bekvem med dette kunne gjøre med det. Interessant! Bloggen finner du her

Digitale skiller

Jeg har brukt ettermiddagen og kvelden til å lese Ivar Frønes, Digitale skiller. En kort oppsummering av hans artikkel, som er hentet fra kompendiet Master i skoleledelse, modul 7, følger: 

Han skriver først og fremst om det digitale kunnskapssamfunn. Verdiskapning i den digitale verden er knyttet til kompetanse og evne til innovasjon.Det er også to ideer bak digitalisering: rasjonalisering eller nydanning/generering. IT-revolusjonen er en dyptgripende sosiokulturell og økonomisk forandring.

En av underoverskriftene hans er Mulighetenes paradoks. Der eksemplifiserer han Kunnskapssamfunnets ulikhetsdynamikk med at mindre ulikhet mellom kjønn skaper større ulikhet mellom kvinner, som igjen fører til større ulikhet mellom familier, dvs for barn, både økonomisk og ikke minst kulturell kapital. Altså: Nye muligheter innebærer ALLTID en sannsynlighet for ny sosial ulikhet. Den nye sosiale ulikheten er forankret i strukturelle betingelser (som før) og ulike evner til å møte de muligheter som de fleste konfronteres med. Kunnskapssamfunnets kjernelogikk er i følge Frønes økende behov for kompetanse, økende muligheter for den enkelte og økende potensial for sosial ulikhet.

I kapittelet Digitale prosesser skriver han om digitaliseringens dynamikk: Sosiale og kulturelle konsekvenser er omfattende og noen ganger uforutsigbare. Eksemplet han bruker er el-gitaren. I utgangspunktet var det bare en akustisk gitar med en forsterker, for å få høyere lyd. Så har det etter hvert blitt et helt eget instrument. Videre kommer han med følgende påstand: Sannheten blir et spørsmål om tillit til den som sender ut budskapet. Det digitale samfunn er et kommunikasjonssamfunn der det kreves evne til å produsere kommunikasjon og fortolke informasjon. Det er 3 sentrale forhold i denne utviklingsdynamikken: den raske forandringen i kvalitet, den raske implementeringen og prisdynamikken. Det spesielle med digital teknologi er at prisene har falt raskere enn tilsvarende for tidligere teknologiske gjennombrudd, samtidig som maskinene raskt har blitt så mye mer avanserte. Her innfører han begrepet Kryss-subsidiering.

En annen underoverskrift er Anarki, hierarki og demokrati. Der skriver han at  Mektige aktører har sterkere stemme enn de svake og de har midler for informasjonsdominans til tross for den anarkistiske åpenheten på Internett.

De digitale teknologier kan forstås som demokratiske i og med at de bidrar til utdanning og kvalifisering, og til utjevning av sosial likhet i fht kunnskap.

Han avslutter med kapittelet Digitale skiller. Her skriver han om at ulikhet mellom sentrale grupper er i ferd med å oppløses. De som ekskluderes nå er marginaliserte grupper (som svært geografisk perifere grupperinger (USA), sosialt marginaliserte grupperinger og funksjonshemmede). Engelsk språk dominerer på Internett, og kan skille ut dem som ikke kan engelsk.  De digitale skiller i fht skolenes internettilgang kan minke, mens gapet mellom klasserom kan øke. Økt kvalitet på tilgang vil kunne bidra til å forsterke sosiale ulikheter.

Digitalisering i skolen må medføre fokus på relasjon mellom pedagogiske modeller og kompetanseutvikling og lærernes og læringsmiljøets kvalitet.

 

Jeg poengterer at understrekningene er mine. Det som slår meg er at noe av dette er utgått på dato, selv om artikkelen er bare 9 år gammel. Jeg tenker da på det han skriver om digitale skiller i fht skolers internetttilgang. Riktignok skriver han at skillene vil minke, men dagens status er vel heller at absolutt alle skoler i Norge har internetttilgang. Dette er nok symptomatisk for hvor fort utviklingen går, og har gått, på det digitale feltet. 

Videre er det meget interessant det han skriver om mulighetenes paradoks. Det er jo slik at den digitale utviklingen har ført til at mange, mange fler har fått mulighet og tilgang til nye ressurser. Da er det jo et paradoks at forskjellene ikke minsker, men øker i våre samfunn. Er dette egentlig en annen måte å snakke om det Qvortrup benevnte som det hyperkomplekse samfunn? I alle tilfelle ga innholdet i understrekning nr 1 meg ord for den ubevisste kunnskapen jeg egentlig hadde fra før, om at digital kompetanse er avgjørende i vårt samfunn. Dette innebærer både tilgang til informasjon og evne til å forvandle informasjon til kunnskap.

Når jeg leser dette og  holder det opp mot artikkelen jeg kommenterte forrige uke, "Battlefield Wikipedia", så må jeg si at Frønes var ganske framsynt. Min understrekning nr 2  er gjort fordi jeg fikk assosiasjoner til professor Arnulf Hagens artikkel. Wikipedia eksisterte jo ikke i 2002, og det var vel knapt noen som kunne se for seg utviklingen som har skjedd og ført til dagens Wikipedia. Kildekritikk er meget aktuelt i denne sammenhengen. Understrekning nr 3 hører også med i denne sammenhengen. 

Sist, men ikke minst, skriver han om hvordan skolen skal takle denne digitale utfordringen. I den sammenheng så tenkte jeg at Nilsens trapp som viser skolens digitale taksonomi (2010) er veldig sentral.

En liten observasjon hva angår egen læreprosess er at jeg ser jeg lar meg fenge av artikler som omhandler de store linjer og samfunnsmessige sammenhenger. Sannsynligvis derfor jeg ble så frustrert over Qvortrup også, da jeg ikke fikk helt tak på det han kunne formidle.  

Frønes, Ivar (2002) Digitale skiller, utfordringer og strategier

Nilsen, Nils Ove (2010) Rektors ledelseskompetanse (kap 6 i boka Kompetent skoleledelse, av Andreassen, Irgens & Skaalvik, 2010)

Innhold i bloggen

Dette er som kjent en blogg startet opp i forbindelse med masterstudiet i skoleledelse. Heldigvis så har vi i denne modulen, IKT i administrasjon, pedagogikk og utvikling, fått anledning til å starte opp vår egen blogg med mer og mindre reflektert innhold. 

Tidvis kan det føles litt overveldende å skulle gjøre kjent for all offentlighet sine egne tanker om skolens indre liv, og det man antar selv er den beste måten å drive skole på. Da er det greit å ha "Noen råd til bloggerne" fra læreren sin foran seg. Der er et av rådene at de temaene man velger å blogge om må være relevante i fht IKT og skoleledelse (spørsmålet blir om det kan være en eller begge samtidig, er dette et og som kan oppfattes som eller, eller ikke...). Videre bør temaet være interessant for meg som blogger, og det bør være relevant for min arbeidssituasjon. Bloggen bør oppdateres minst en gang i uka, og den kan være en krysning mellom tenkeskriving og presentasjonsskriving. 

Dette er egentlig en genial måte å holde seg selv i nakkeskinnet på! 
For det første er det mange av oss som tidligere har "tenkt gjennom blyanten", som nå har overført denne arbeidsmåten til tastaturet. Det er en fin arbeidsmåte for å få forståelse for fagstoffet. 
For det andre fører det til at vi får en offentliggjøring av det vår litteraturlesing og evt våre notater handler om. Dette fører til at medstudenter kommer med innspill og tilbakemeldinger, og faktisk hjelper bloggeren til å se ting fra flere perspektiv og kanskje få ny innsikt. 
For det tredje hjelper det bloggeren med å være disiplinert i fht tiden man har til rådighet. Her nytter det ikke med skippertak. 
For det fjerde kan det føre til at man utvider sin egen horisont ved å lese andres blogger, og kanskje får noen enkle tips selv, slik jeg fikk da jeg med stor fornøyelse leste Magnhilds forklaring på LE-DEL-SE.  

Så tilbake til overskrifta. Denne bloggen har inneholdt, og vil framover inneholde både stort og smått. En fellesnevner for alt jeg hittil har postet er skoleledelse. I tillegg vil jeg framover prøve å legge vekt på det som har med IKT å gjøre. Ut fra en liten gjennomgang av mine tidligere innlegg så ser jeg at jeg skal skjerpe meg der, dagens lille selverkjennelse. Altså betyr og og, og ikke eller :)
   

Riktig i skrivelune i kveld

Lørdager er fine dager å bruke på avislesing. Da har jeg god tid, kan kose meg med en kopp te i sofaen og virkelig "slaraffere" meg gjennom dagen. 

Sist lørdag brukte jeg en del tid på en kronikk av Arnulf Hagen, Professor II ved NTNU, tittelen var Battlefield Wikipedia. Kort fortalt skrev han om hvordan Wikipedia kan misbrukes av ekstreme, som har besluttsomhet, tålmodighet og tid til å legge inn artikler som understøtter deres syn.

Det konkrete eksemplet han brukte var hvordan Wikipedia høsten 2009 ble manipulert av høyreekstreme personer, organisert i brukernettverket Tinpac. Over 100 falske brukere hadde utført over 3500 endringer på nær 1000 artikler. Dette pågikk i tre måneder før Wikipedia stoppet nettverket, og overlot til brukerne å rydde opp i artiklene. Dette har ennå ikke skjedd, selv om to år har gått, og det betyr at mange artikler fortsatt er preget av bevisst manipulasjon. I følge Hagen mener forsvarerne av Wikipedia at hovedproblemet -de faktiske feil, blir rettet fort, og at de samme forsvarerne overser at "selektive framstillinger og koblinger skaper slagside i begrepsdefinisjoner". Hagen stiller spørsmålet om ikke dette er problematisk. Hagens løsning på dette er at alle brukere av Wikipedia må identifiseres, og det må innføres et redaksjonelt ansvar for noen. 
 
Hvordan skal man stille seg til dette? På den ene side er det jo lett å være enig med Hagen i at Wikipedia er urovekkende åpent for dem som vil fremme egne interesser. På den annen side så er det jo nettopp Wikipedias åpenhet og brukerstyring som er dets fundament og bærende prinsipp. Det er dette Andreas Lund kaller "Soft-Security" eller "Darwikinisme", dvs at 18 000 bidragsytere søker å holde inholdet mest mulig pålitelig. Men blir det for lettvindt å si at vi må tåle at det finnes en mulighet for misbruk av Wikipedia, det er prisen å betale for å ha den åpenheten og brukerstyringen? Er vi da altfor naive, spesielt ovenfor ekstremistene? Eller blir det rett å ta et valg; vi vil tro på det gode i menneskene, og anta at om menneskene får styre uten noe overformynderi så vil det slå positivt ut? Vi lever i et hyperkomplekst samfunn i følge Qvortrup, må vi da bare tåle at det er visse ting i samfunnet som ikke skal reguleres? 

Kan dette reduseres til et spørsmål om tvil eller tro? 

Personlig så tror jeg dette er en annen variant av det vi har diskutert rundt det å stenge Facebook på Berits blogg. Spørsmålet er om vi må eller bør gå inn å styre andre folk, uavhengig av alder? Jeg tror at svaret også i denne sammenhengen er nei, mao at Wikipedias nåværende form kan fortsette. Og med det tone flagg og si meg uenig med en professor på NTNU.... 

 

Litteratur: 

Hagen, Arnulf (2011) Battlefield Wikipedia, publisert i Dagbladet 22.10.2011

Lund, Andreas WIKI i klasserommet: individuelle og kollektive praksiser, fra kompendiet til Modul 7, IKT i administrasjon, pedagogikk og utvikling,  2011 NTNU

Skolevandring

I dag har jeg vært på kurs med Torill Scharning Lund fra Skien, det ble henne istedet for Hilde Schjerven fra BroAschehoug. Hun hadde mye vettugt å si om skolevandring. 

Hele tiden fram til lunsj brukte hun på å gi oss en referanseramme, trekke opp et bakteppe for skolevandring som pedagogisk verktøy for skoleledelsen. Der var det mye "god mat" for en som studerer skoleledelse. Hun brukte bl.a Carolyn Dawney, John Hattie, Vivian Robinson og Lars Qvortrup som kilder for sitt framlegg. Lærende organisasjoner var på sakskartet, det samme var skoleledelse og hva som er vesentlig i utøvelsen av lederskapet.

Tiden etter lunsj brukte hun til å beskrive skolevandring i praksis. Det var for så vidt gammelt nytt for de av oss som har lest litt her og der om skolevandring. Vi prøvde oss også på et rollespill av en oppfølgingssamtale. Høydepunktet kom med alle de tilbakemeldingene som lærere og skoleledere hadde gitt på skolevandring, og som var nedfelt skriftlig i kommentarer og utsagn. Der kom begrunnelsen for å gjennomføre skolevandring. Det var alt fra at ledelsen får med seg mer enn det lærerne trodde til ledelsen oppdaget nye sider ved enkelte lærere. 

Jeg sitter igjen med en følelse av at ingen ting av det jeg hørte i dag var revolusjonerende nytt, men det var systematisering av ting det er lurt at ledelsen setter i gang og gjennomfører. Og jeg syntes det var en oppmuntrende og inspirerende dag. 

Som en bonus traff jeg to av mine medstudenter på EVU-skoleledelse der :)  

Blogg som arbeidsform

Først og fremst vil jeg takke mine medstudenter for kommentarer på mer og mindre reflekterte innlegg. Det er fint å få reaksjoner på det man selv jobber med, litteratur man leser og tanker man gjør seg. Og så er det fint å se hva dere andre er opptatt av. 

Jeg har i løpet av kvelden fått med meg de siste videoforelesningene, og der var det Dr Michael Welsh ved Kansas State University som i sin forelesning var innom bruken av WIKI i sin undervisning. Og han snakket om at hans studenter, ut fra hans stikkordsliste på 40 ord og begreper før en eksamen, laget et felles 11-siders notat bestående av tekst, lyd og bilde som de forbandt med stikkordene. Og det var helt genialt i følge Dr Welsh. Det syns jeg det er lett å være enig i. Sånn kan jo også vår blogging fungere, vi legger vekt på forskjellige temaer og forfattere, og til sammen så lager vi et produkt større enn de enkelte bestanddelene, 1 + 1 = 3. Vinn-vinn, spør du meg. 


En annen ting som opptar meg i kveld har sitt utspring i et av temaene på plangruppemøte vi hadde på min skole i dag. Det dreier seg om Ipod og Ipadbruk i friminutt på skolen. Vi åpnet for et års tid tilbake opp for en prøveordning der elevene kunne ha med seg forskjellige musikkspillere på skolen og bruke dem i friminuttene, på eget ansvar selvfølgelig. Forsatt har vi regelen om at mobiler skal være avslått i skoletida og ikke være opp av sekken, som det heter. Og elevene bruker ikke telefoner til denne friminuttsaktiviteten.  Dette har ruslet og gått relativt upåaktet hen, og vi har heller ikke hatt noen episoder som har vært vanskelig å takle i fht til denne bruken. Men det store spørsmålet blir jo hva vi skal lande på, hvilken holdning skal vi ha til dette framover? 

Jeg ser både fordeler og ulemper med å åpne opp for denne bruken, og jeg vil på ingen måte tilbake til den tiden hvor vi hadde et strengt regime med å konfiskere alle mobiler som var opp av sekken. Uten å komme inn på alle argumenter for (og noen i mot) som vi har lært mye om i denne modulen har jeg lyst til å høre hvordan dere takler denne problematikken på deres skole. Hva er praksis på din skole?

Litteraturlesing og fordøyelsesproblemer....

Har med stor interesse lest Qvortrup og om det hyperkomplekse samfunn. Der var det mye å fordype seg i. Jeg syntes det var meget interessant å lese det han skriver om kompleksitetsreduserende strategier, der han også hadde lånt et meget betegnende uttrykk - Hverdagens sentrifuge- for å beskrive følelsen mange har over sin egen situasjon (uttrykket er tittelen på en bok av Johannes Andersen).  Hans svar på å redusere kompleksiteten på et område er å øke kompleksiteten på et annet, paradoksalt nok.

Qvortrup sier også at fleksibilitet er det nye fy-ord. Omverdenskompleksiteten møtes med økt indrekompleksitet. Det umiddelbare og spontane svar på kompleksitetsøkningen er at tempoet og omstillingsviljen som individuell strategi settes ned. Som samfunnsstrategi er det helt utilstrekkelige. De intellektuelle og teknokratene forlanger framskritt og hastighetsøkning i motsetning til folkelige krefter som taler om ansvarlighet, selvforglemmelse og det gode liv. Selv om skurken er de intellektuelle, så er den egentlige årsak det moderne samfunns individualisme. Den logiske konsekvens er at ondets rot må finnes i det moderne samfunnets frigjøring fra fellesskapets og religionens nødvendighet. Borgerlige individuelle rettigheter må kastes på historiens losseplass til fordel for plikten over for fellesskapet (fin formulering av Qvortrup!).

Dette er store ord! Først så har jeg latt meg imponere over at noen kan tenke disse tankene, foreta en slik analyse av vår verden, og jeg føler jo at han "fær framme sainnhetn", for å si det på Orkdalsk. Men etter hvert så syns jeg det blir litt for stort, jeg klarer ikke helt å fordøye dette. Er det virkelig sånn det er? Kanskje kan det være sånn i noen sammenhenger, hos noen. Men betyr det at denne samfunnsbeskrivelsen er betegnende for min hverdag? 

Dette krever litt tid, tror jeg, her må det fordøyes.  

Litteratur: Kompendium til Modul 7, Master i skoleledelse generelt, og spesielt

Qvortrup, L (2001), Informationssamfundet: Det hyperkomplekse samfund